Prisen for beste samboer!

 

Et kapittel er over, nå flytter jeg (igjen). Takk Urda, så flott at du er deg!

Hva vil du med livet ditt?

 

Jeg vil være lykkelig. Hvis du ikke forstår at det viktigste i livet er å forsøke å finne mening, eller hjelpe andre å finne mening, men alvorlig talt tror at meningen med livet består i å få seg en godt betalt jobb og ikke vite om det du gjør noen gang kommer til å bli satt pris på, men gjør det likevel fordi du vil ha pengene, da tror jeg ikke du kommer til å bli lykkelig.

 

Jeg tror lykken er i de små tingene. I sola, musikken, verden rundt deg, menneskene, luktene. Livet foregår rundt deg. Jeg skal jakte på livet, og jeg skal jakte på det som gjør livet verdt å leve.

 

(jeg må bare finne ut hva det er)

mange lesere!

På grunn av innlegget mitt om NM i programmering var mange innom bloggen min. Det er rart, men gøy! Dette er jo i utgangspunktet bare mine egne tanker, og kanskje av og til litt fustrasjon som jeg trenger å skrive, også tenkte jeg at hvis noen vil lese det, så er de velkommne. Det er artig at noen synes det jeg skriver er interessant, og jeg synes det er fint å tenke på at jeg kan glede mennesker jeg aldri har møtt.

 

Jeg liker verden.

oda josefine

Teksten er fra 1927,originaltittelen er "Desiderata" og forfatteren heter Max Ehrman.Jeg synes den hadde noe for seg ihvertfall.

Gå stille gjennom livets kav og mas og glem ikke hvilken fred det kan være i stillheten.

 

Sørg for å ha et godt forhold til alle mennesker uten å være svak. Tal sammen rolig og klart, og lytt til andre, selv til de kjedelige og uvitende, også de har sitt å berette. Unngå støyende og aggressive mennesker, de er prøvelser for ånden.

 

Dersom du sammenligner deg selv med andre, kan du bli skuffet og bitter, for det vil alltid finnes noen større og noen mindre enn deg. Gled deg over hva du har oppnådd, så vel som over dine fremtidsplaner. Vær interessert i din egen fremgang, men likevel i ydmykhet, det er en virkelig verdi i livets skiftende tilskikkelser.

 

Vær varsom i forretninger, for verden er full av bedrag. Men la ikke dette gjøre deg blind for all den verdighet som finnes: mange mennesker kjemper for høye idealer, og overalt er livet fullt av heltemot. Vær deg selv. Unngå å hykle hengivenhet.

 

Tal ikke kynisk om kjærligheten, for tross alle skuffelser er den evig og ny som gresset.

 

Møt årenes erfaringer med åpent sinn uten å savne din ungdomstid.

 

Sørg for å nære og styrke din ånd til vern mot prøvelser. Plag deg ikke med unødvendige bekymringer.

 

Mye angst skyldes tretthet og ensomhet.

 

Ha orden på ditt liv, men tillat deg også å være snill mot deg selv. Du er et barn av universet, ikke mindre enn trærne og stjernene, du har rett til å være her.

 

Og enten du forstår det eller ikke, så tvil ikke på at universet utvikler seg som det skal. Vær derfor i fred med Gud, hvilken oppfatning du enn måtte ha om Ham, og hva du enn strever med eller håper på: i livets kamp og strid hold fred med din sjel. Med all sin falskhet, slit og slep og uoppfylte drømmer, så er det dog en vakker verden.Ha omsorg.

 

Prøv å være lykkelig.

Forbløffende øyeblikk

Noen ganger i livet så finner man ting som forbløffer deg skikkelig, og jeg har funnet en side på nettet som lar meg bli forbløffet gang på gang! Den sender meg til sider jeg liker, og den gir meg bilder som jeg liker, her er en samling av noen av de fantastiske bildene som denne geniale siden har gitt meg:

 

Dette biblioteket er helt fantastisk! Jeg ønsker meg et sånt sted med så mange bøker!

 

Dette er et bilde fra Færeøyene. Jeg hadde lyst til å dra dit før, men etter å ha sett dette bildet ser jeg ingen annen mulighet enn at jeg er nødt til å ta meg turen dit! Synes det er så vakkert at jeg ikke klarer å sette ord på det!

Dette er et sted i Brasil. Det minnet meg litt om steinene de klatrer i i Avatar. Det gjorde meg glad!

 

Dette bildet er fra en ørken i Bolivia etter at det har vært regntid.

 

Det siste bildet jeg deler i denne posten er fra Taipei i Kina. Hvis jeg noengang kommer meg så langt østover, vil jeg dra hit. :)

 

Takk for nå!
oda josefine

NM i programmering i bilder

Her kommer noen bilder fra den tidligere omtalte hendelsen: NM i programmering. Det var god stemning, håper alle som var der koste seg like mye som meg, som slapp å gjøre de vanskelige oppgavene (pfft, ikke vanskelig i det hele tatt, jeg har jo selv løst alle oppgavene (i forrige innlegg)).

 

Laget ok jobber konsentrert.



mange mennesker, 26 lag som deltok var det både intenst og spennende!



Min med organisator (7) fornøyd etter å ha blåst opp heliumsballonger.

 

Dyp konsentrasjon.



Ledig tid ble brukt til utskrift av noter til sangøvelse dagen etter.



På vei med en ballong som symboliserer at en oppgave er korrekt programmert.

 

Håper dere koser dere med bildene og Lykke til til It´s trivial og mahiko som skal representere UiO i EM i November!

oda josefine

NM i programmering - en litteraturstudents betraktninger

Som et tillegg til det jeg skreiv den dagen, vil jeg til de uinnviede si: overskriftene i denne teksten er overskriftene til de forskjellige programmeringene som skulle løses, og ikke min oppfinnelse. Jeg tror alle kan kose seg med denne selvom de verken var der, eller kan noe om programmering (jeg kan jo ikke det)

 

NM i Programmering. Det kan vel ikke være så vanskelig. Jeg mener, det er ballonger her, og man får brus og kjeks. Jeg trodde bestemt at kompisene mine i oppveksten kalte det for LAN. Kanskje jeg tar feil, men det ser utvilsomt ut som de gangene jeg har overvært slike episoder (i korte blaff selvfølgelig, man kan ikke henge på LAN hvis man ikke vil spille data-spill). Uansett. Håper det var mange som koste seg. JEG SYNTES DET VAR GØY Å PASSE PÅ DERE. Ups, Caps Lock.

 

Problem A. Ikke noe problem.

Stakkars Jon Marius. Ikke bare har han måttet lide seg gjennom en konsert med Justin Bieber, han har fått vondt i halsen av å skrike også. Av skrekk selvfølgelig, eller i smerter over det musikken har gjort med ham. I tillegg til at Jon Martin har vondt i halsen er han lat også, for han orker ikke å gå til legen med mindre det er absolutt nødvendig. Istedenfor å gå til legen vil han ringe. Ikke kan jeg forstå hvorfor han vil gå til legen heller, årsaken til problemet hans er åpenbar: for mye skriking. Men sånn er det vel. Menn, som jeg trodde fryktet legen, går dit bare det er løfter om helbredelse for sår hals.

 

Hadde denne oppgaven vært en quiz på HF-puben (for det er i den vansklighetsgraden den er) så hadde spørsmålet vært: hva heter den typen lydskrift som Jon Martin har tenkt til å si til legen på telefonen for å vurdere om han skal gidde å dra dit eller ikke?

 

Eksempel ''Aaaah''? Tips: ikke fonetisk skrift.

Svar: Onomatepoetikon.

 

Problem B.

Jeg kan ikke så mye om programmering, men jeg kan bake brød! I dag tidlig bakte jeg ferskt brød som jeg hadde med meg og spiste på NM i programmering. Det var godt. Jeg hadde salami på.

 

Problem C.

Cookie. Den har laktose i seg, og det er ikke lurt for meg å spise. *hopper over oppgaven*

 

Problem D.

Doorman. Jeg har hørt om dem. De holder døren oppe og passer på at ingen slemme kommer inn i blokka til de rike menneskene som bor der. Jeg kommer aldri til å bo et sted som er så fancy at det er en som jobber i døra der, så jeg får nøye meg med den hyggelige damen som jobber i heisen og forteller meg hvilken etasje jeg er i. (for en kjedelig jobb, også døgnvakt da gitt!)

 

Problem E.

For mye tekst. Selv som litteraturstudent gidder jeg ikke å lese alt. Det handler om kjøring, og økonomi, eller var det økologi. Jeg orker ikke. Jeg går til neste problem.

 

Problem F.

MAT! Jeg elsker mat. (klarer ikke skrive mer, for tenker bare på mat)

 

Problem G.

Hvorfor kaller de alt for problemer hele tiden? Jeg synes de burde kalle det for utfordringer isteden. Det er mye hyggeligere. Utfordring G. Jeg ser det står noe om Galactic i oppgaven. Jeg antar at det er realisthumor og at det har noe med Star Wars å gjøre. Jeg har vokst opp med de filmene, så jeg har ikke noe problem med dem. Jeg har tvertom blitt ganske glad i dem. Det er på den ene siden en ting jeg synes er ganske problematisk med filmene. Og det er utfordringen de gir til barnevernet. Man kan ikke bare sende to tvillinger til hver sin familie på den måten. Eller hva var det egentlig de tenkte på da den ene blei prinsesse, mens den andre måtte vokse opp på en drittplanet med bare sand, støv og elendighet? Det er jaffal ikke rettferdig!

 

Problem H.

Horror list. Det høres ut som en liste over skrekkfilmer. Noe jeg unngår så godt jeg kan. Derfor unngår jeg også denne oppgaven.

 

Problem I.

DER er det bilde av lego. JESS!! Jeg skjønner ikke hva det har med infiltrering å gjøre.

 

Problem (jeg mener utfordring) J. og K.

Juice og Kindergarten. Jeg har jobba i barnehage, og der drikker vi mye juice. En annen populær drikk er melk (anbefales ikke for laktoseintolerante). Den mest populære drikken er likevel melkevann. Hvor melk og vann blir blandet sammen i ulike forhold. Den kanskje mest vanlige er 50/50, men 20/80 med mest vann er også ganske populær. Og ganske ekkelt for de voksne å se på, MEN så lenge barna har blandet melkevannet sitt selv, så blir det alltid drukket opp.

 

Problem L.

Nå er det siste oppgave. Jeg er helt utslitt. Jeg aner ikke hva jeg skal skrive om bagasje. Vi har vel alle noe i bagasjen? Eller noe? Hvor mye pakker du på ferie? På ti (tallord mellom en og fjorten, tror jeg, skal skrives i bokstaver) dagers interrail hadde jeg en liten skolesekk med meg. Ikke så mye bagasje altså. Det var fint, og digg å reise lett.

 

Jeg håper alle har kost seg i dag, og at dere har nyttige erfaringer med dere i bagasjen fra denne konkurransen!

 

oda josefine Noven

et bra innlegg

jeg vil skrive et innlegg om noe som er bra!

 

I dag har jeg hatt en fin dag, jeg har lest et halvt Strindberg-skuespill, vært nede i byen og vært ute i det fine været. Jeg har vaska leiligheten og spist middag (jeg pleier å glemme det når jeg er aleine)!
Nå har jeg bare kost meg siden det, hørt på musikk, lest, tent stearinlys og prøvd å finne indre ro. Det har gått bra, jeg har vært rolig.

så kjedelig post. Drama er mye morsommere enn harmoni.

Appropos harmoni! Neste helg blir det konsert med Via Vitae i Bretvedt kirke! Sjekk oss ut på facebook, og kom på konserten, det blir veldig bra!
Approps drama! Jeg har ikke noe å si.

 

Jeg må kanskje si noe alvorlig? Eller poetisk nå, sånn at dette ikke bare blir jabba-tjabba-innlegget som ingen leser. ok. La meg si noe viktig. LUFT!

Luft er så viktig, hvis man ikke puster inn luft, så kan man risikere at man dør. Noe som er viktig for meg, er smil. Nesten like viktig som luft. Når jeg ser mennesker smile, så blir jeg glad. Når noen jeg er glad i gir meg en klem, så fylles jeg med en lykke som ikke kan beskrives. Jeg tror det er fordi jeg er kontaktsøkende eller noe, men jeg er glad for at jeg har gjort denne observasjonen. Jeg  observerte ikke meg selv så veldig mye før, men etter at min beste venn (6) har begynnt å fortelle meg hvordan jeg reagerer i ulike situasjoner, så har jeg beynnt å legge merke til det selv. Dette med kroppskontakt ble ekstra klart for meg da jeg og søsteren min så igjennom noen ganle fotoalbum da vi rydda i leiligheten etter bestemor. Det er et bilde av meg og bestemor som leker på gulvet. Jeg er kanskje fire år. Jeg ligger oppå bestemor for å få mest mulig kontakt. Da jeg så bildet tenkte jeg: jeg er ikke ensom nå, eller trenger noen mer nå enn før, jeg er bare et menneske som elsker kontakt! Selvom noen observasjoner jeg (eller andre) gjør kan få meg til å føle meg maskinell, gjorde denne observasjonen meg glad! Jeg er meg selv, tross alt. Selvom mange år har gått og jeg har opplevd mye forskjellig på veien, så er jeg fortsatt litt av oda på fire år som elsker kroppskontakt.

 

Takk for denne gang. Ikke observér for mye, det kan gjøre dere ulykkelige!
oda josefine

Fornuft og følelser

I dag snakke jeg med min beste venn (6) om fornuft og følelser.

Jeg er et følelsesmenneske, og viser hele verden hva jeg føler. Ikke med vilje, men følelsene sitter utenpå kroppen min. Det er veldig rart, men jeg har alltid følt at alle kan se hvordan jeg har det, og når jeg får spørsmål om hvordan jeg faktisk har det, har jeg vanskeligheter meg å finne ordene til å beskrive det jeg føler. Mammaen min kan se det på meg med en eneste gang hvordan jeg har det, og jeg har aldri behøvd å forklare meg.

Dette burde egentlig ikke være et problem, men i møte med min beste venn, som er et såkalt fornuftsmenneske (han er ikke fornuftig) har jeg blitt utfordret til å forklare hvordan jeg har det. Det er dritvanskelig, for å si det på norsk! Jeg klarer ikke å si det jeg tenker inni meg, fordi jeg er vant med folk som umiddelbart forstår hva jeg mener. Det er derimot veldig spennende å forsøke, det er jo viktig å utvikle seg selv og gi seg selv utfordringer. Han har på sin side alltid måtte forklare hvordan han har det, og er veldig flink til å snakke om det.

En annen ting som vi snakka om i dag, var hvordan jeg som følelsesmenneske (med følelsene utenpå kroppen) hele tiden overrasker folk rundt meg når jeg tar fornuftige avgjørelser, og at han, som fornuftsmenneske alltid overrasker når han viser følelser på en eller annen måte. Det er jo ikke sånn at jeg er blottet for fornuft, eller han for følelser, det er bare det at vi viser følelsene og fornuften vår på forskjellig måte. Jeg tror at mennesker har samme mengde av disse to, og at det er hva som utspilles som avgkør hvordan vi blir kategorisert. Matematisk sett skulle man vel kunne satt opp noen prosenttal, eller et slags forholdstall for å forklare hvordan det er fordelt, men jeg er ikke så opptatt av tallene. Jeg fikk bare en slags aha-opplevelse en dag da han utbrøt : "så fornuftig av deg!" og det overrasket meg (jeg veit jo at jeg har både vett og fornuft inniblant alle følelsene).

Jeg veit ikke om dette ga noesomhelst mening for andre enn meg selv, men det var ihvertfall godt å skrive det ned, for da satt jeg ord på det jeg følte og tenkte i denne saken (!!)

 

 

trapper

 

Trapp. A trap. På engelsk er trap en felle.

 

Dette er resultatet av en lang tankerekke jeg har hatt i dag, og jeg forventer ikke at noen skal forstå det. Jeg skriver det uansett ned for min egen del, og hvis noen vil lese det, så får de bare gjøre det. Her er tankerekka jeg hadde, den var litt som spørsmål og svar, eller som en dialog:

  • Jeg er ganske dårlig til å lytte til meg selv
  • det er litt som trapper
  • trapper?
  • ja, de går opp og ned det samme stedet hele tiden, uten å reflektere over hvor de går eller hvorfor de går dit
  • så jeg lar meg bare lede?
  • ja, kanskje litt?
  • det er jo ikke bra i det hele tatt, dessuten er jeg ofte reflektert, jeg er bare ikke alltid sikker nok på omstendighetene til å gjøre noe med det bestandig! Jeg er et selvstendig menneske, jeg vil ikke bare eksistere! Jeg vil at livet mitt skal være ekstraordinært!
  • men du, spurte ikke nettopp 5 om livet ditt ikke allerede var ekstraordinært?
  • jo, jeg svarte at det var det også, fordi jeg hadde ekstraordinære venner. Jeg er heldig som har så gode venner! ikke alle er så heldige som meg!
  • Så da er du ikke fanget da?
  • nei, kanskje ikke, men jeg er ganske dårlig til å si hva jeg føler. Ikke til meg selv, hvis jeg er aleine, men til andre
  • mange er dårlige til det, du trenger bare trening. Du kan jo bare begynne å fortelle deg selv hvor heldig du er som er omgitt av folk som er glad i deg, også kan du bli flinkere til å bli glad i deg selv. en med mange flotte venner kan jo ikke være helt håpløs heller.
  • men hva hvis jeg ikke blir likt hvis jeg lytter til hva jeg selv vil, og gjør det jeg trenger istedenfor det andre trenger?
  • igjen, sa ikke 5 at når du er trist, så påvirker det de som er glad i deg? hvis du ikke passer på deg selv, kan du ikke være en god venn heller
  • jeg vil være en god venn, jeg må passe på meg selv
  • trapper er bra også, de er der selvom heisen står(trofaste), og de er solide. De binder sammen etasjene, sånn at de tilsammen kan bli et hus, eller et hjem eller et annet sted som er viktig for folk. Uten trapper kunne vi ikke brukt alle etasjene. Selvom jeg ikke alltid gjør det jeg vil, så gjør jeg alltid det noen vil.
  • ja, trapper er bra også. jeg er til å stole på, og hvis jeg blir flinkere til å stole på meg selv, kan jeg likevel være en trapp.

 

 

God natt kjære Oslo..

i dag gravla jeg bestemoren min. Farmor. Hun hadde en sønn som ga henne tre barnebarn. Jeg sang, broren min spilte bass til. Det var grusomt vanskelig, men det var hennes ønske. Det var trist, og jeg vil helst ikke tenke på det. Men det må jeg jo. Det kommer til å komme til meg hver gang jeg besøker bestefar, og han spør meg hvor hun er, eller hver gang jeg kommer til å bruke noe av det hun har gitt meg, eller når noe skjer som minner meg på henne. Da kommer jeg til å huske at hun er død. Hun er borte fra denne jorden, og jeg vet ikke om jeg noengang kommer til å møte henne igjen. Jeg håper jo det, men jeg kan ikke regne med det heller.

 

Verden går så fort. Plutselig er vi gamle og dør, og vi rekker egentlig ingen av de små tingene. Jeg håper jeg rekker å nyte de små øyeblikkene før jeg forlater denne jorda. Dette er noe av det jeg håper jeg rekker:

  • Jeg håper jeg rekker å få mine egne barn, og barnebarn. Jeg håper jeg rekker å se min elskede bli gammel og god, og at dagene vi har hatt sammen er minner vi ikke ville byttet med noe annet.
  • Før barn og barnebarn håper jeg at jeg får tid til å se noen langsomt inn i øynene, og ubevisst registrere at pupillen deres utvider seg når vi møtes på dypet av vår menneskelige forståelse.
  • Jeg håper at jeg blir elsket. Jeg håper noen kysser meg før de drar, så jeg vet at jeg er verdifull og at det jeg er for dem er betydningsfult.
  • Jeg håper jeg får se lyset gå opp i øynene til en elev som nettopp forstod noe vanskelig jeg forklarte og som kanskje nettopp i det øyeblikket forstod at verden er stor og kan oppdages.
  • Jeg håper jeg rekker å sette pris på meg selv.

 

Nå skal jeg snart sove. Det er seint, og jeg håper jeg rekker å drømme før jeg våkner. Jeg håper jeg sover og drømmer om at alting er som før,

God natt kjære Oslo..

 

 

Kjær ikkje vekk meg når du går - Pitsj

Andre menn kan møte tyren
I sannhets øyeblikk
Og stå med blodstenk i frisyren
Helt til siste kordestikk

Selv snur jeg vekk og rømmer
Når tyren blør
Jeg sover og jeg drømmer
Om at allting er som før


Så kjære, ikke vekk meg når du går
Stå stille opp og kle deg
Og la meg slippe å se deg ta farvel
La meg få sove
I lukten av ditt hår
Så ikke vekk meg kjære, når du går


Trø forsiktig ut av senga
Ikke si adjø
Jeg går alene over enga
Mens himmelen blir morgenrød

Dekk meg til med hvite laken
Og hvit løgn
Så står jeg kald og naken
Opptil nådeløse døgn


Så kjære, ikke vekk meg når du går
Så stille opp og kle deg
Og la meg slippe å se deg ta farvel
La meg få sove
I lukten av ditt hår

Så ikke vekk meg kjære, når du går

 

Som Norskentusiast har jeg selvfølgelig analysert sangen litt. Denne sangen minner meg om sånn jeg ville hatt det. Heller brutalt forlatt enn et langt trist farvel. Når man likevel skal forlate noen, hvorfor ikke la dem ligge å drømme og sove i lukten av det som var. Ikke vekk meg, la meg heller sove. Døgnene som kommer blir likevel nådeløse, og de trenger ikke begynne så tidlig. La drømmen fortsette. Drømmen om det som var. I noen timer til. Jeg vil heller snu meg bort og tenke at alt er som før. Ikke vekk meg! Denne sangen minner meg tematisk sett om John Mayers "When you're dreaming with a broken heart" hvor han tar opp hvor vanskelig det er å våkne når man våkner og virkeligheten innhenter deg igjen.

 

oda josefine

Albert Noven

http://www.youtube.com/watch?v=rcxGvBYfSHQ&feature=endscreen&NR=1

 

 



Broren min er så flink til å spille, han lager også endel musikk selv, og dere kan finne mye av det på youtube.
Her er linken til min favoritt akkuratt nå. Albert er forresten 17 år, og går i 2vgs.

Jeg lover

I dag snakket jeg med en kompis av meg (4). Vi snakket om de store ordene. Jeg vil snakke om de andre store ordene igjen, hvordan de brukes opp og hvordan man ikke lenger tror på de som sier dem fordi man har hørt det så mange ganger, eller at de mister sin betydning fordi de ikke blir sakt i en mening hvor det er sant lenger. Jeg har skrevet om de store ordene før, jeg elsker, jeg hater og om lykke, men det var ingen av de ordene vi snakket om i dag. I dag snakket vi om ordet love. 

Jeg lover.
Vi lover så mye hele tiden. Jeg lover å ikke komme for seint igjen, jeg lover å ikke gjøre det eller det. Jeg lover å være der alltid. Jeg lover å ikke føle det sånn igjen. Man kan ikke love en følelse. Det er jo bare der. De er bestandig en del av oss, og de er alltid ekte. Jeg kan ikke love å føle på den ene eller den andre måten. Jeg kan ikke love å alltid  komme tidsnok, men jeg KAN prøve å bli bedre. Jeg kan jobbe med følelsene mine, og jeg kan gjøre mitt beste for å alltid være der for deg. Jeg lover. Man må ikke love for mye. Jeg vil høre jeg lover når det er noe jeg virkelig trenger.

Jeg elsker deg.
De store ordene som vane. Amerikanere er eksperter på området og sier I love you fortere enn vi nordmenn skifter undertøy. Likevel er det ganske vanlig å si det ofte. Når man sier hade, når man hopper av bussen, i forbifarten i en korridor, når man legger på røret. Jeg elsker deg. Det er så stort, og jeg veit ikke om vi mennesker egentlig engang bør si det. Jeg og kompisen min snakka om dette også, og da sa jeg at jeg vil heller høre jeg er veldig glad i deg i to år enn jeg elsker deg etter en uke. Jeg elsker deg. Det skremmer meg. Det er få ting som skremmer meg mer. Å elske. Det er så ufattelig stort. Kan vi vite om det? Jeg veit ikke helt jeg! Jeg elsker masse, men å si de ordene er veldig vanskelig. Hvis man lover å elske og ære noen til døden skiller dem, da blir det to av de store ordene brukt, og da kan jo ikke det å elske noen være en følelse, da må det være noe man vet. Man må vite det, og bestemme seg for at det som for en tid siden var en forelskelse har blitt til å elske noen. Det er vakkert, men det er også forpliktende.

Jeg hater.
Jeg orker ikke snakke om hat, jeg vil ikke. Det er tross alt bedre å si jeg elsker deg litt for ofte, enn å si at man hater noen. I det hele tatt.

Lykke.
Jeg jakter på den, og en dag finner jeg den. Noen dager har dessuten små glimt av lykke. En varm kopp med kaffe. En god sang. Et godt selskap. Latter. Mennesker som er ler. Å føle meg elsket (uten at noen sier jeg elsker deg). Verden er fylt med lykkeglimt. Streif av glede. Som en varm vind som treffer deg når du trenger det mest. Lykke.

 

oda josefine

Via Vitae

http://www.youtube.com/watch?v=kBgh5_3opwE

Et herlig kor med verdens beste mennesker i! Her flashmobber vi en Rema 1000 på østre toten!

Det er også mange andre videoer av oss på youtube, så se, lytt og nyt oss! :)

Drageløperen

En av de vakreste bøkene jeg har lest. Nå har jeg sett filmen. Fantastisk. Æffarin! Jeg gråt gjennom hele boka, og jeg gråt gjennom hele filmen. Det var så sterkt for meg å se menneskene jeg følte jeg kjente, og de groteske scenene som utspilte seg. Jeg visste jo hva som kom til å skje, men likevel kom det som en overraskelse.

Den boka må leses, og det er helt overkommelig. Den er kort, og det er en bok du ikke kommer til å angre på at du leser.

Dette er mitt korte referat av boka, så ikke les det hvis du vil lese boka uten at du vet alt.
Amir og Hassan vokser opp sammen. Hassan er Amirs tjener, men de vokser opp som venner. Hassan har alle egenskapene som Amir's far skulle ønske at Amir hadde. Han er modig, flink og ærlig. Dessuten er han den beste Drageløperen av alle i Kabul. Når Amir spør ham om han kan hente dragen til ham, svarer Hassan; 'For deg, tusen ganger til.'

Etter denne hendelsen er det en svært sterk scene (både i boka og i filmen) hvor noe eldre gutter voldtar Hassan fordi han nekter å gi fra seg dragen han har fanget (han hadde jo lovet å gi den til Amir). Amir overværer scenen og tørr ikke gjøre noe, dette gjør at han føler seg skamfull. Han er også sjalu fordi han vet at hvis det hadde vært ham, så hadde Hassan beskyttet ham.

Etter dette anklager Amir Hassan for å ha stjålet klokka hans. Faren til Amir tilgir ham, men likvel flytter de avgårde. Det er ikke lenge for sovjet angriper Kabul, og Amir og hans far må flykte. Etter bortgangen til Amirs far og mange år i Amerika, får Amir vite at Hassan er død, og at hans sønn er kommet på barnehjem. Han ordner det sånn at han får hentet sønnen hans, Sohrab, hjem til seg selv. I sin reise for å finne nevøen sin får Amir sjansen til å rette opp noen av feilene han har gjort i sitt liv overfor Hassan, og han får sjansen til å være modig for Sohrabs skyld. På slutten av boka, og filmen, flyr Amir drage med Sohrab, og spør ''vil du at jeg skal hente den for deg?'' Sohrab nikker og Amir sier; ''For deg, tusen ganger til.''

Les boka. Det er ikke en oppfordring. Jeg lover deg at du den vil gi deg noe. Uansett hva det måtte være.
Khådafez!

hvorfor kan ikke alle bare være venner?

jeg samler på bilder jeg finner. noenganger fordi de er morsomme, men veldig ofte fordi de minner meg på noe, eller noen, eller fordi jeg synes de har et fint budskap. her er noen sånne bilder:

 

 

Noen ganger føler jeg at jeg ikke er hovedrollen i mitt eget liv. Jeg kjenner at jeg bare tilpasser meg for at andre skal være fornøyd med det jeg gjør. et par ganger ha jeg prøvd å gjøre akkuratt det jeg selv vil uten å ta hensyn til andre. noen mennesker på denne jorda snakker ikke til meg lenger. det gjør vondt. jeg skulle ønske jeg hadde fortsatt å spille birollen i livet deres litt til, men det går jo ikke for bestandig. Jeg tror problemet mitt er at jeg har så lyst til at alle skal være venner og ingan skal krangle, og at min naive tro på at alle uansett hvem de er kunne vært venner hvis de bare prøvde. Kanskje jeg bare må gi slipp.

 





Kanskje det er dette jeg må tenke på. det er ikke meg de definerer. noen ganger kan det være så vanskelig. Noen ganger så klarer jeg ikke engang å tenke på hva slags ting de sier. Det er ikke så viktig for meg at alle mennesker snakker pent om meg, men det er derimot veldig iktig for meg å snakke pent om mennesker. Jeg er forelska i verden, og menneskene i den, og jeg kommer ikke til å slutte å bry meg om de som er rundt meg, men jeg kan prøve å gi litt mer blaffen når folk ikke liker meg. alle kan ikke like alle, kanskje. det er trist. Jeg liker alle mennesker, de er en del av den  verden som jeg er forelska i.

 



Vi må gå tilbake til naturen vår. Vi må bli gode igjen. jeg er så glad i menneskene jeg har møtt, og jeg skulle ønske at jeg hadde vært litt mer snill mot dem, og prøvd å spille birollen min litt bedre, men hvis dette er sant, at vi er gode på bunnen, så kommer det vel kanskje til å ordne seg tilslutt?


Historien om kaffekoppen og skriveblokka

Kaffekoppens egenskaper: Den er halvfull, og lykkelig, for koppen er varm av kaffen.

Skriveblokkens egenskaper: Full av planer for kommende timer på skolen. Hva vil elevene si når jeg introduserer det. Det står adjunkt+ Noven på framsida. Den er rød. Kjærlighetens farge.



Kaffekoppen velter. Den faller. Fallet er uungåelig. Det foregår i en annen verden, en annen dimensjon, i en annen tid, på et annet sted. Koppen faller saktere der enn den ville gjort på steder vi kjenner til. Sakte, sakte faller den mot bordflaten. En dag om ikke lenge faller koppen ned og knuser i tusen biter mens den varme kaffen spruter ut over den røde permen på skriveblokka.

"Hei" sier blokka da.
"hei selv" svarer koppen.

Etter det kommer de til å bli bestevenner. Men de vet det ikke enda. De knuste bitene av koppen blir til små alver som kryper rundt og kiler blokka, de kryper inn overalt, mellom blokka og ringene, inn og ut mellom sidene. Blokka kommer til å le fordi han er glad og fordi det kiler, og tenke at hvis ikke dette er lykke, så finnes det ikke.

Dette har ikke skjedd enda, men det kommer til å skje. For koppen er på vippen, og den kommer til å falle. Snart. Koppen og Skriveblokka kommer aldri igjen til å huske sine tidligere liv, og det kommer til å føles som om de alltid hadde kjent hverandre.

sanctuary ..

Cherish your solitude. Take trains by yourself to go places you have never been. Sleep alone under the stars. Learn how to drive a stick shift. Go so far away that you stop being afraid of not coming back. Say no whenever you don't want to do something. Say yes if your instincts are strong, even if everyone around you disagrees. Decide whether you want to be liked or admired. Decide if fitting in is more important than figuring out what you're doing here. Believe in kissing.
-Eva Ensler

Jeg kan ikke si at jeg har reist til steder jeg aldri har vært på aleine, men jeg HAR tatt 18 trikken hele runden alene. Flere ganger. Man er aldri alene på en trikk, men man kan likevel kjenne på ensomheten. Hva gjør jeg her på jorden? Jeg vet ikke helt, men jeg håper at jeg en gang kan forbløffe verden, som jeg har sakt jeg skal gjøre før! Jeg er ikke redd for å ikke komme tilbake, men jeg er redd for å ikke vite hvor jeg skal komme tilbake til. Hva om jeg ikke finner et sted som kan være mitt? Jeg vil finne et "sanctuary". Sanctuary... is a word which here means a small, safe place in a troubling world. Like an oasis in a vast desert or an island in a stormy sea. Som de sier i Lemony Snickets´ en serie uheldige hendelser.

jeg vil finne en oase i ørkenen hvor jeg kan føle meg trygg, et sted som er lite nok til at jeg kan føle meg trygg, og stort nok til at jeg kan puste trygt. Jeg håper verden har nok av sånne steder, for hvis man er redd eller usikker på verden rundt seg, så er det godt å kunne trekke seg tilbake litt.

Jeg vil også være midt ute i mengder med mennesker, det er ikke det jeg sier. Men noen ganger er ting som stillheten, regnet, og ensomheten veldig gode å ha. Jeg trenger å være alene. Noenganger.

 

fire bud til hvem det måtte være som har mistet troen på mennesket ..

Hvis jeg ikke var et menneske, så ville jeg vært en hund, eller et annet dyr som mennesker liker, også ville jeg ha vært der hvor det var folk hele tiden. Det er fordi jeg er så glad i folk, og jeg planlegger å bli kjent med så mange som mulig før jeg sjekker ut herfra. Jeg har kanskje ikke en fjortenårings naive tro på verden og menneskeheten, men jeg tror faktisk at menneskers godhet er sterkt undervurdert. I oss er kimen av godhet, og vi må bli flinkere til å dele denne godheten. Mennesker er generellt sett for lite glade i hverandre. Selvom jeg ikke er fjorten år lenger, så er jeg naiv, og det skal jeg ikke legge skjul på. Jeg tror på det gode i menneskene, og jeg tror at verden hadde vært et bedre sted hvis alle bare kunne smile til hverandre og være litt rausere litt oftere.

1. Del på det som må gjøres!
Vi kan ikke klare alt på egenhånd, vi er nødt til å samarbeide, og vi er nødt til å være rause, og omtenksomme og smile litt oftere. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.
2. Gjør ting for menneskene rundt deg!
Folk gjør hverandre ikke tjenester lenger, de bare graver seg ned i sin egen lille hule uten å tenke på andre ting en sitt eget.
3. Godta at du er flink!
Vi stirrer ned i gulvet når folk gir oss komplimenter, og vi sier, "nei, det er du som er flink" eller "nei, det er du som er pen", når folk prøver å skryte av oss. Vi må bli flinkere til å kunne se vår egen godhet, og til å kunne dele den med andre. Se deg selv i øynene i speile og si at du er god nok. Hvis du ikke elsker deg selv, hvem skal da kunne elske deg, og hvordan skal du kunne elske andre?
4. Innse at du ikke kan kunne alt.
Selvom jeg i min naive og barnslige iver ofte tar på meg for store oppgaver, eller forsøker å gjøre noe jeg ikke kan, så må jeg noen ganger innse at jeg ikke kan kunne alt, og spørre om hjelp. Det er lov, og mennesker som er rundt deg kan helt sikkert hjelpe deg. Hvis vi kjenner våre begrensninger så kan vi også lettere godta det i møte med andres begrensninger.

En god venn av meg sa engang til meg at "å være naiv er å elske som om du aldri har blitt såret", og hvis det er naivitet, da kunne de fleste av oss ha trengt en stor dose med det. Jeg er glad i mennesker, og jeg er glad i naiviteten min, og tror at jeg klarer meg bedre på grunn av den. Lenge leve naiviteten.

 

yndlingsbassisten min.

Broren min er virkelig talentfull. Han spiller kontrabass, og er den flinkeste jeg vet om. Han kommer til å bli stor, det har jeg visst lenge, så bare merk dere hvem dere hørte det fra!:) Jeg er veldig stolt av ham, og det kommer jeg alltid til å være, uansett hvor langt han når, for han vil alltid være broren min, lillebroren min, og selvom han er over 1,90 høy, så kommer han alltid til å være min lillebror, greie samboli, og jeg kommer alltid til å være glad i ham.

Han blir stor så altfor fort. Jeg husker at han var en liten baby, og jeg var verdens største storesøster på 5 år.

Gjør det du elsker, bror!

Verdens vakreste søster

I dag så jeg kanskje søsteren min for siste gang før jul, for hun skal ut i den store verden å studere. Det var mye tristere enn jeg hadde trodd, og ble tårevått fra begges side.

Jeg trodde ikke at det skulle bli så trist, for det gikk jo så bra i fjor da hun dro til folkehøgskolen. Hun er fantastisk flott. Verdens vakreste, snilleste, flinkeste og smarteste lillesøster. Hun gjør meg så glad, det har hun alltid gjort.




Det er ikke lenge siden vi var små barn sammen, og verden var lagt for våre føtter. Jeg håper at vi en dag kan bo nærme hverandre, for jeg tror jeg aldri kommer til å slutte å trenge henne. Jeg håper snart vi kan tullesynge sammen og ha det morsomt sånn som bare to pseudotvillinger kan ha!


på Noven - en vakker sommerdag.

Pseudotvillinger
Er det mindre enn to år mellom barna, kalles de gjerne pseudotvillinger.
Fordi de er så nære hverandre i alder, blir de gjerne gode lekekamerater,
og vil være på omtrent samme utviklingstrinn gjennom oppveksten.
Båndet mellom pseudotvillinger er ofte veldig sterkt.
(http://www.babyverden.no/Baby/Diverse/Sosken/To-tette/)

                                                                       Praha på ferie sammen.



Kos deg på tur, men kom fort og trygt hjem igjen, for jeg klarer meg ikke uten deg!

Lærer

jeg skal bli lærer. Da jeg begynte på utdanninga mi for 3 år siden skrev jeg dette i en oppgave.

Hvorfor jeg vil bli lærer

Jeg tror jeg ar en av de få som ble skuffet for at vi måtte hoppe over andre klasse på grunn av en ny reform. Da jeg begynte i 8.klasse så hadde jeg en helt fantastisk lærer som fortalte at han hadde blitt lærer fordi han synes det var spennende, det var grei lønn og lange ferier. Jeg synes dette hørtes så utrolig bra ut, og læreren min så alltid ut som om han hadde det så gøy på jobb, og da begynte drømmen å bli en virkelig drøm, ikke bare tanker.

På videregående hadde jeg en mengde andre lærere som inspirerte meg og gjorde så lysten til å bli lærer bare økte. Mange av timene var godt forberedt og jeg synes at fagene ble mer og mer interessante ettersom de ble mer valgfrie, elevene var mer interesserte, og det gikk ann å dykke litt ned i fagene.

Hvorfor vil jeg så bli lærer? Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe med mennesker. Jeg har lyst til å hjelpe ungdom på videregående til å finne den samme gleden i fagene som jeg gjorde. Gi dem muligheten til å se hvilken glede det er i å lære seg ting, og virkelig bli helt fortapt i en bok eller i arbeidet med en oppgave. Jeg har lyst til å se noen streve med et spørsmål, og så plutselig se at det går opp for dem. Se lyset som tennes i øynene deres når de sitter lent over bøkene for å løse en oppgave.

Jeg har lyst til å gjøre jobben med yrkesstolthet og god forberedelse til hver time. Gjøre det bedre enn mange lærere jeg hadde, og prøve å matche ´idolene´ fra min egen skolegang. Jeg har hatt mange flott lærere i Engelsk, men hun som jeg hadde de to siste årene på videregående kan ikke måle seg med resten. Hun hadde god faglig tyngde og en fantastisk måte å gjøre ting på, det samme gjelder læreren min i Religion og etikk. Dette gjorde at jeg hadde lyst til å lære og ble lettere forelsket i fagene. Jeg tenkte at en dag, da skal jeg også ha den faglige tyngden og den pedagogiske grunnlaget som skal til for å bli en sånn lærer.

Jeg er litt usikker på hvorfor jeg vil bli lektor, men jeg tror svaret kan ligge i det at jeg har lyst til å studere noen fag, og ikke bare generellt. Det er nok kanskje den største grunnen. LAP-studiet ga meg en unik mulighet for å ta korteste vei fra A til B. Det sikrer at jeg har alt jeg trenger når jeg er ferdig, og det er både betryggende og deilig. Jeg har også tenkt på muligheten å bygge på med flere fag etterhvert som jobbtilbudet endrer seg, eller jeg får lyst til å utvide horisonten litt, og da har jeg jo alt pedagogikken jeg trenger, og det passer perfekt.

Dette stemmer forsåvidt fremdeles, og jeg liker å tro at jeg var en ganske voksen 19 åring da jeg først skrev dette. Nå har jeg fått noen år til på baken, plukket opp noen triks, og forandret meg som person, og jeg gleder meg fremdeles veldig til å bli lærer. Til sommeren er jeg adjunkt, også tenkte jeg å bygge på med Nordisk for å bli adjunkt med opprykk. Jeg elsker mennesker, og jeg er nyskjerrige på dem og ønsker å kjenne dem og kunne møte dem i en verden som forteller mange at de ikke er bra nok. Jeg elsker å se lyset gå opp i øynene til folk som endelig forstår et problem eller en sammenheng de har strevd med lenge, og jeg håper jeg kan fortsette med det så lenge jeg kan stå oppreist og puste.


Jeg håper jeg blir en god lærer, og jeg skal jobbe hver dag resten av livet for å bli den læreren jeg ønsker å være.

Paulus første brev til korinterne

13

Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
          men ikke har kjærlighet,
          da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
          
   
  2 Om jeg har profetisk gave,
          kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
          om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
          men ikke har kjærlighet,
          da er jeg intet.
          
   
Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
          ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
          men ikke har kjærlighet,
          da har jeg ingen ting vunnet.
          
   
 4 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
          den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
          
   
 5 Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
          er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
          
   
  6 Den gleder seg ikke over urett,
          men har sin glede i sannheten.
          
   
  7 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
          
   
 8 Kjærligheten tar aldri slutt.
          Profetgavene skal bli borte,
          tungene skal tie
          og kunnskapen forgå.
          
   
 9 For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.
          
   
10 Men når det fullkomne kommer,
          skal det som er stykkevis, ta slutt.
          
   
11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
          Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
          
   
12 Nå ser vi i et speil, i en gåte,
          da skal vi se ansikt til ansikt.
          Nå forstår jeg stykkevis,
          da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
          
   
13 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
          Men størst blant dem er kjærligheten.


En verden uten kjærlighet er ikke verdt å leve i. Alt vi gjør, som Paulus sier, er fånyttes om vi ikke har kjærlighet i hjertene våre. Selvom man kan alt i hele verden, selvom man er verdensmester, selvom man gir alt man eier til fattige, så er det ikke verdt noe uten kjærligheten. Jeg gleder meg til den dagen da jeg skal forstå alt, og se den ekte kjærligheten. Det største av alt er kjærlighen.

Min oppfordring til verden er å vise hverandre kjærlighet, og ikke være redd for hva som kan komme. For å sitere en som ihvertfall en gang var en god venn av meg, som sa det så flott: "let life come". -La livet komme, la det strømme, og møt det med kjærlighet.

tiden.

Dette komenterte Marius på min blogg, og jeg synes det fortjener en helt egen plass her, fordi han sa noe av det som jeg synes at bloggen min handler om.

"Jeg tror man må ha kjent på følelsen av ulykkelighet for å kunne forstå lykken.

Hadde verden vært perfekt hvis alle gikk rundt og var hundre prosent lykkelige absolutt hele tiden? Jeg vet ikke... Kanskje noen andre vet?

Men det jeg egentlig hadde tenkt å si var at jeg likte bloggen din! Den var litt melankolsk på en veldig fin måte. Lengtende etter barndommens uskyldige dager, som man innerst inne vet man aldri får igjen... Den gangen man gikk og sugde i seg alt man så og opplevde med store øyne. Tid."

Jeg tror at hvis alle var lykkelige hele tiden, så hadde vi ikke kjent igjen lykken når vi så den, og vi hadde ikke satt pris på den heller. Bare spør deg selv når du sist satte pris på en natt med uavbrutt søvn, solskinn, at du får gå på skole, at du har en jobb, på søsken eller foreldre eller annen familie, eller på fred i nabolaget. Vi setter ikke pris på det som alltid er der. Desverre, men likevel nøkkelen til spørsmålet.

Barndommens uskyldige dager, som ikke kommer tilbake. Når sommernettene var evig lange og vi lekte boksen-går hele natta (selvom vi sikkert ble ropt inn klokka ni). Den gangen da alt var et eventyr og verden var god, vakker og vennlig. Før man skjønte at man bare har en viss tid på jorda, og at den tiden ikke er god for alle. Uskylden. For hvor vakkert er ikke et uskyldig lite barn? Det bærer kimen av godhet i hjertet sitt.

Tid. Den går, og kommer. Man får aldri tiden tilbake, man kan ikke stoppe den, man må ta det som kommer. Tiden kommer alltid, og det må vi ikke glemme. Verden endres stadig. En dag skal jeg se inn i øynene til den jeg elsker og se at tiden står stille. Der, i vakuumet av blikk som holdes fast, kan tiden holdes i sjakk. I det minste for en liten stund.

Dette er de første linjene av et dikt som ber deg gripe den dagen du har fått, og det er viktig i filmen "Dead poet Society", som er en av mine yndlingsfilmer og anbefales til alle fremtidige lærere, til kunstnere, drømmere, eventyrere eller andre som forsøker å følge sin drøm eller leve sin egen historie. Seize the day, carpe diem, grip dagen. (Robert Herrick)

To the Virgins, to Make Much of Time
Gather ye rosebuds while ye may,
Old Time is still a-flying:
And this same flower that smiles to-day
To-morrow will be dying.

Og så, den store William Shakespeare. Han får sakt det. Igjen og igjen .Les det først, nyt litt, les igjen. Det handler om tid. Ta deg tid, drikk te (vin!), lev, elsk! Bruk tiden godt, for den kommer aldri igjen.

Sonnet 66 - William Shakespeare
Since brass, nor stone, nor earth, nor boundless sea,

But sad mortality o'ersways their power,
How with this rage shall beauty hold a plea,
Whose action is no stronger than a flower?
O! how shall summer's honey breath hold out,
Against the wrackful siege of battering days,
When rocks impregnable are not so stout,
Nor gates of steel so strong but Time decays?
O fearful meditation! where, alack,
Shall Time's best jewel from Time's chest lie hid?
Or what strong hand can hold his swift foot back?
Or who his spoil of beauty can forbid?
   O! none, unless this miracle have might,
   That in black ink my love may still shine bright.




Tiden leger alle sår, sier de. Jeg tror dem. Jeg tror at tiden leger alle sår, og at det som er vondt i verden en gang blir snudd og blir til ren skjær lykke. Til da, nyt og bevar livet, skjønnheten, gleden, virkeligheten, men først og fremst kjærligheten!

de store fortellingene

Jeg elsker å lese, det trenger ikke være avansert litteratur, bare det er en bok. Når jeg leser, føler jeg at jeg tar del i en stor verden, og jeg blir ett med de menneskene som er med i boka. Her er noen av de bøkene som har betydd mest for meg.(ikke rangert)

 

  • Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede. - en vakker fortelling med mystikk, kjærlighet, hemligheter og skjulte skatter.
  • Ut å stjæle hester. -jeg følte at jeg var en av de som var med i fortellingen, og kan dagdrømme om tiden da jeg var i denne boka fremdeles.
  • Alkymisten. -fordi de lærte meg å følge min egen historie, og at når du drømmer, så er ingenting umulig, og fordi den fikk meg til å innse at venting ikke er noe galt, og at ørkenen er farlig, men gammel og vis.
  • Valkyriene. -som jeg snart er ferdig med, fordi den får meg til å lengte etter ørkenen, og etter å finne det som de leter etter i boka.
  • La meg synge deg stille sanger. -fordi den viste meg at selvom mennesker er vakre selvom de har groteske sider.
  • Kjære Siddharta. -fordi jeg liker Buddha, og Jesus, og alle store tenkere som prøver å møtes på dypet.
  • Harry Potter. -alle bøkene. Fordi det er magi, og min barndoms eventyr.
  • Bibelen. -fordi den har vakre fortellinger fra en tid som jeg ikke tror er borte.
  • Drageløperen. -fordi jeg gråter når jeg tenker på Amir, og fordi den er beskrevet slik at jeg tror jeg har vært de stedene den beskriver.
  • Amtmannens døtre. Fordi den gjør deg glad og trist og opprørt.
  • Nedstörtad ängel. Fordi det å være annerledes er vanskelig, og de som ikke er fullstendig synes at verden er som alle andre ikke alltid har en plass.

jeg elsker

Skal vi danse? Jeg kan ikke danse, men kanskje vi kan danse sammen likevel?

Jeg er ikke spesiellt klok eller filosofisk, men jeg er full av drømmer, og de kan man vel fortelle om, kan man ikke? Jeg har skjønt at blogen min virker trist og at jeg ikke virker lykkelig. Kanskje det er fordi lykkelig ikke er ordet å bruke, fordi jeg kan ikke helt skjønne hva det er. Lykke. Det er som å si "jeg hater" eller "jeg elsker", hvordan kan man egentlig fatte hva de begrepene betyr? Det er store ord fulle av håp og drømmer, og jeg vet ikke helt om folk bruker dem slik som de er ment for å brukes.

Men tilbake til lykke. Kan et menneske i all sin ynkelighet fatte et slikt begrep? I mangel på definisjonen på dette ordet vil jeg heller bruke ordet fornøyd. Jeg har tunge dager hvor alt synes umulig, og jeg har dager med sommerfugler i maven hvor jeg hopper rundt i min egen lille drømmeverden og alt er lyst, vakkert og lukter blomster. Det er vel som med de fleste andre mennesker og ting. Ingenting varer evig, og alt er i stadig endring.

Så la meg nå oppsummere dette innlegget med å si at selvom det er mye vondt i denne verden, og at verden er full av ondskap, og folk spør seg selv om "hvordan en god Gud kan la så onde ting hende med sine elskede barn",. Selvom disse tingene hender så klarer jeg å se godhet og kjærlighet i verden, og jeg er fornøyd. Tross alt. Jeg må spørre disse menneskene som undrer om Guds godhet tilbake "hvordan kan en verden uten en Gud ha så mye godhet og så mange mirakler i seg? Så mye flott! Hvordan kan en så god verden ikke være planlagt, eller ha en Gud?" Det er "det godes problem".

Jeg har mye lettere for å si "jeg elsker" enn jeg har for å si "jeg hater", og det er jo godt.Verden forbløffer meg stadig med utrolig mye godhet og skjønnhet, og jeg tror at den verdenen vi lever i, og som vi tror vi kjenner, stadig kan overraske oss med mye mer av denne godheten.

Vi er bare mennesker, men mennesker er jo tross alt ikke så ynkelige som noen skal ha det til (!). Vi er sterke, gode, vakre, og vi kan forbløffe verden.

En dag skal jeg forbløffe verden.





Kjøleskapspoesi

Dette er det som står hjemme hos min familie. Kjøleskapspoesi.




Dette er min favoritt. Man lar seg ofte lure av et vakkert utseende, eller en sjarmerende personlighet, uten å tenke på at det faktisk kanskje overskygger sola.

 


Vi drikker mye te.

 


Men kanskje ikke alltid til rett tidspunkt?

 




hmm..  Er det noen gylne menn som må vannes forsiktig og så ventes på..? Bar en date og så modningsprosess..? muligens.

 


i <3 banana!

 


Om ikke barn er kunst i seg selv, er det ihvertfall de som lager den beste kunsten.

 


Dette er pappa sine. Hvem vet hva han tenkte på.

 





Litenheten

Jeg er utrolig liten. Ikke tynn, ikke skjør, men bare veldig liten. Samenlignet med universet, jovisst, da er vi jo alle små, men også sammenlignet med andre folk og dyr og sånn er jeg utrolig liten. Kanskje jeg er så liten midt i min egen ynkelighet av en grunn, hvem vet. I dag så jeg på tredje episode av "Emma". Der var det en som ble reddet av en mann og båret hjem i trygghet, og da følte jeg midt i min ynkelighet at jeg ville reddes. Jeg ville også bæres i trygghet. Jeg føler meg jo sånn noen ganger. Sånn som i denne sangen. Jeg føler meg hjemme.

Som når et barn kommer hjem om kvelden
Og møter en vennlig favn,
slik var det for meg å komme til Gud,
jeg kjente at der hørte jeg hjemme.
Der var en plass i  Guds store rom, en plass som
lenge ventet meg. Og jeg kjente:
Her er jeg hjemme,
jeg vil være et barn i Guds hjem.

Men er egentlig hjemme et sted man har lyst til å forelske seg, eller bli reddet? Hjemme er jo trygt. Så man må ut av tryggheten for å kunne bli reddet. Hvem skal redde meg da? Hvem skal bære meg hjem? Jeg er så liten, så jeg trenger det kanskje.

Bare en rar følelse som har kommet over meg i det siste. Litenheten. Det finnes ikke noe godt norsk ord for det.

Valerie´s letter

Jeg trenger vel ikke skrive noe om det som har skjedd. Om terrorangrepene i Oslo og på Utøya. Verden er grusom. Folk som kan skrive godt har skrevet godt om det. Det eneste jeg har å si om det her på bloggen er at jeg er stolt av all den kjærligheten som folk viser nå i etterkant av hendelsene. Vi står sammen og velger å takle situasjonen med kjærlighet. Hvis én mann med hat kan gjøre så mye ondt, tenk da på hvor mye godt alle vi kan gjøre i kjærlighet.

Jeg elsker. Jeg puster. Jeg savner. Dette er et brev fra filmen V for Vendetta, en vakker film, og jeg synes dette brevet er veldig vakkert..

Valerie's Letter
I know there's no way I can convince you this is not one of their tricks, but I don´t care, I am me.
My name is Valerie, I don´t think I´ll live much longer and I wanted to tell someone about my life.
This is the only autobiography ill ever write, and god, I´m writing it on toilet paper.


I was born in Nottingham in 1985, I dont remember much of those early years, but I do remember the rain.
My grandmother owned a farm in Tuttlebrook, and she use to tell me that god was in the rain.
I passed my 11th lesson into girl´s grammar;
it was at school that I met my first girlfriend, her name was Sara.
It was her wrists. They were beautiful. I thought we would love each other forever.
I remember our teacher telling us that is was an adolescent phase people outgrew.
Sara did, I didn´t.


In 2002 I fell in love with a girl named Christina.
That year I came out to my parents. I couldn´t have done it without Chris holding my hand.
My father wouldn´t look at me, he told me to go and never come back.
My mother said nothing. But I had only told them the truth, was that so selfish?
Our integrity sells for so little, but it is all we really have.
It is the very last inch of us, but within that inch, we are free.


I´d always known what I wanted to do with my life, and in 2015 I starred in my first film, "The Salt Flats".
It was the most important role of my life, not because of my career, but because that was how I met Ruth.
The first time we kissed, I knew I never wanted to kiss any other lips but hers again.
We moved to a small flat in London together.
She grew Scarlet Carsons for me in our window box, and our place always smelled of roses.
Those were there best years of my life. But America´s war grew worse, and worse.
And eventually came to London. After that there were no roses anymore. Not for anyone.


I remember how the meaning of words began to change.
How unfamiliar words like collateral and rendition became frightening.
While things like Norse Fire and The Articles of Allegiance became powerful,
I remember how different became dangerous. I still don´t understand it, why they hate us so much.


They took Ruth while she was out buying food. I´ve never cried so hard in my life.
It wasn´t long till they came for me.
It seems strange that my life should end in such a terrible place,
but for three years, I had roses, and apologized to no one.


I shall die here.
Every inch of me shall perish.
Every inch, but one.
An Inch, it is small and it is fragile, but it is the only thing the world worth having.
We must never lose it or give it away.
We must never let them take it from us.


I hope that whoever you are, you escape this place.
I hope that the world turns and that things get better.
But what I hope most of all is that you understand what I mean
when I tell you that even though I do not know you, and even though I may never
meet you,
laugh with you,
cry with you,
or kiss you.
I love you.
With all my heart,
I love you.


-Valerie


Særlig den siste delen av brevet,og jeg vil si det samme til dere som leser dette:
Jeg håper at verden vil forandre seg, og at ting vil bli bedre, men det jeg håper mest av alt er at du forstår hva jeg mener når jeg sier deg at selvom jeg ikke kjenner deg, og selvom jeg kanskje aldri kommer til å møte deg, le med deg, gråte med deg eller kysse deg. Jeg elsker deg. Av hele mitt hjerte. Jeg elsker deg.

- oda josefine

 





Les mer i arkivet » Mai 2014 » November 2012 » Oktober 2012
hits